Dette er en normalskole!

Første skoledag, ett år på etterskudd. Litt eldre enn de andre, men hun er likevel den minste av dem alle. Etter år med sykdom står hun der, det lille persillebladet, på rekke med andre barn for å møte kontaktlærer og rektor. Hun kan ingen bokstaver enda. Hun mumler fortsatt når hun snakker. Er hun usikker, snakker hun ikke i det hele tatt. I situasjoner hun ikke forstår, blir hun veldig urolig. Hun står bakerst i køen, bokstavelig talt, for å komme ombord på læringstoget. Hun har ikke fått den beste billetten utdelt, men like fullt; både skoleplikt og rett til undervisning har hun.

Vi skal flytte fra Bergen til Asker dette året, og allerede i januar tar vi kontakt med skolen i håp om å legge godt til rette for høstens skolestart. Vi vet at Selma byr på utfordringer og vi tenker at vi skal gjøre vårt beste for å lette byrden for skolen.

Alt av legeerklæringer, testresultater, rapporter, planer og evalueringer fra PPT i Bergen sendes til skolen mange måneder i forveien. Oppsummeringer fra alle tenkelige instanser om hva hun trenger og hva som virker og ikke på dette barnet, blir framlagt.

På vårparten reiser vi over fjellet for å ha møter og planlegge sammen med skolen. Vi blir enige om utfordringer og tiltak. Børre og jeg er beroliget. Her ligger alt til rette for en god start.

Nå er altså dagen der. Selma er full av forventning. Blikket engstelig festet i bakken, men hun klarer å gå i rett linje bort til lærer og rektor. Håndhilser og neier høflig.

I det vi kommer inn i klasserommet og møter læreren, skjønner vi at alt det vi var blitt enige om noen måneder før, likevel ikke er på plass. Hun skulle jo sitte fremst i klassen og ha en assistent som skulle hjelpe henne til rette. En som kunne holde henne tett og hjelpe henne i kommunikasjon med de andre barna, og i alt det praktiske. Men nå er det akkurat som om møtene vi hadde ikke har funnet sted.

Allerede etter den første uken får Selma med sin første melding hjem:

”Hun er veldig blid og ivrig med i alt det vi gjør. Men i samvær med andre barn ser det ut som om hun ikke helt skjønner spillereglene. Jeg har snakket alvorlig med henne og sagt at hvis hun vil ha kontakt med andre barn, kan hun klappe på dem, ikke slå. Det er synd hvis hun skal få stemplet at ”Selma er slem”. Vi får håpe at dere kan få henne til å forstå at å slå ikke er en akseptabel måte å ta kontakt på.”

Med hjertet i halsen og et håp om at her har skjedd en forglemmelse, henvender vi oss til skolens rektor og lurer på hva som har skjedd: «Hvorfor er ikke det vi ble enige om på møtene i vår kommet på plass?» spør vi. Han er tydelig irritert på oss og svaret hans er enkelt: «Dere må huske på at dette er en normalskole, altså!»

Slik går startskuddet for fire forferdelige skoleår i fortvilelse, avmakt og skam. Det kommer dager fylt av telefoner, møter, sakkyndige vurderinger, tester, mer sykdom. Selma isoleres fra de andre elevene. Hun må være på et rom alene. Det er mest praktisk sånn. For skolen.

«Hun er jo likevel så dårlig til å kommunisere» sier læreren. «Hvordan skal hun lære seg å kommunisere hvis hun aldri er sammen med noen?» spør vi.

«De andre elevene liker henne ikke, hun brekker seg når hun spiser og barna synes hun er ekkel» sier læreren. «Forteller du meg at 6-åringer er så intolerante? Eller kommer dette egentlig fra de voksne» spør jeg. Læreren snur seg vekk, svarer ikke.

Det første foreldremøtet. Bortsett fra første skoledag, har jeg ikke møtt de andre foreldrene før. Vi er nyinnflyttede i bygda. Jeg sitter bakerst. Sniker meg inn etter de andre. Vil ikke at de skal legge merke til meg. I Bergen har jeg i flere å vært leder for brukerråd og foreldreråd på skolen der de eldste barna gikk, men nå sitter jeg på foreldremøte og er livredd for at jeg skal begynne å gråte.

Læreren forteller om timeplaner og fagplaner. Foreldrene til de håpefulle diskuterer klassemiljø, vennegrupper og regler for bursdagsinvitasjoner. De snakker om felles utflukter og foreldrefester. Det er så vidt jeg puster, jeg er vettskremt og skamfull. Likevel ber jeg om ordet. Forteller kort om Selmas utfordringer. Ber om at foreldrene hjelper oss, at de oppfordrer barna sine til raushet og åpenhet i omgang med Selma. Det blir stille. Ingen sier noe. Jeg kjenner blysmak i munnen, hjertet dundrer i brystet. Foreldrene ser i gulvet og til slutt kremter læreren: «Ja, la oss gå videre.»

Jeg setter meg ned igjen, på stolen bakerst i rommet, øynene renner over. Jeg kan ikke være her lenger, tenker jeg. Vil flykte ut av rommet. Men jeg blir sittende, konsentrerer meg om å puste, ser i gulvet og venter på at møtet skal ta slutt. De andre foreldrene småprater på vei ut av klasserommet. Nok en gang kjenner jeg den overveldende følelsen av å være utenfor, svak og skamfull.

Hun er en byrde. Hvilken rektor med vettet i behold vil frivillig ta på seg dette her?

Vi prøver alt vi kan for å gjøre byrden minst mulig for skolen. Vi foreslår enkle tiltak, som for eksempel at Selma får et lite klistremerke som oppmuntring til mer av det samme når hun får til det som er avtalt med henne. At hun får hjelp til å kommunisere med bilder siden ord er så vanskelige. Vi tilbyr oss å bidra både praktisk og økonomisk, kjøpe inn det som trengs av materiell, småting som klistremerker og flanellograf. Etterhvert skjønner vi at det egentlig ikke handler om penger, men om vilje. Viljen til å se nærmere etter, se mennesket, barnet. Viljen til å la seg utfordre på hva som er normalt.

Viljen er ikke der. Vi er frimodige nok til å antyde at et annerledesbarn i klassen faktisk kan innebære et godt læringsmiljø også for de andre elevene. At et miljø preget av tydelighet, struktur, raushet og respekt er bra, uansett. Det handler blant annet om å gi én beskjed av gangen og at de voksne bøyer seg ned til ansiktshøyden til barnet. Det handler om å tåle nærhet i relasjonene. Om å orke å se en gang til.

I flere møter får vi høre om Selma, det aller minste barnet i klassen, at hun er ”slem” og ”dum”. Det er pedagogene som bruker disse ordene.

”Nå er alt håp ute” tenker jeg. Når de snakker om barnet mitt på den måten, må det bety at de ikke kan tenke seg at det går an å være glad i henne. En gang avbryter jeg en lærer og sier: «Jeg vil at når du ordlegger deg, så skal du huske på at jeg er like glad i henne som du er i dine egne barn. Selv om det kanskje er vanskelig for deg å forstå. Språk er makt, vet du. Det smitter og sprer seg som intoleranse, både hos barna og de voksne på skolen.» Etter dette snakker ikke læreren med meg mer.

Rektor ringer ofte for å fortelle om noe Selma ikke får til. Jeg kan sitte midt i en samtale på jobben, eller i et ledermøte og se nummeret på displayet. Følelsen av at verden raser sammen, kastes over meg. Hjertet hamrer og jeg vil kaste opp.

Det er en dag like før jul. Selma går i tredjeklasse nå. Denne dagen er det Selmas pappa som får telefonen. «Selma vil ikke være alene på grupperommet og har slått seg vrang, sier rektor. Hun har dyttet til en lærer. Vridd seg unna. Nå er vi lei av dette, kan dere ikke komme og hente henne?»

Kanskje du kan sykemelde deg?

Børre ser ikke noen annen utvei og drar for å hente Selma. Han må be seg fri fra jobben, en vikar må overta undervisningen hans. Han kommer til skolen og blir møtt av rektor. «Kan dere ikke ha henne hjemme en stund? En ukes tid?» spør han. «Hva mener du, spør Børre, er Selma utvist? Og i så fall for hva?» «Nei, nei, svarer rektor, ikke utvist, men vi kan ikke ha henne her. Hun er for krevende. Læreren er ikke vant til å ha slike elever i sin klasse, dere må finne en annen løsning. Kanskje du kan sykemelde deg?» spør rektor.

Hva svarer man da? Når skolen i klare ordelag gir uttrykk for at barnet ikke er ønsket, er det på tide å legge inn årene. Når byrden ved omsorgsbehovet kommer i veien for det skolen skal være. Når menneskesynet ikke strekker til. Da er mangfold umulig. Da er ikke skolen for alle.

Selma er åpenbart uønsket, og vi får inntrykk av at vi utfordrer det ”normale” ved å komme dit med vårt annerledesbarn. Flere ganger får vi høre at vi skal være takknemlige for at hun i det hele tatt får være der. Kanskje er det forståelig – det er krevende for skolen med barn som trenger ekstra tilrettelegging. Det koster penger, det belaster timetallet og det utfordrer den pedagogiske kompetansen.

«Hva vil dere vi skal gjøre, da?» spør vi. «Det er fritt skolevalg» kommer det utålmodig fra rektor. «Vil du at Selma skal slutte på denne skolen?» spør vi. «Det er fritt skolevalg, gjentar rektor.» Han ser forbi oss.

Men er det egentlig fritt skolevalg for barn som trenger tilrettelegging, tenker jeg for meg selv. Veien fra erkjennelsen av at «her kan ikke mitt barn være lenger», til en annen skole og en bedre hverdag er lang og vond.

Vi har møter med kommunen, og mantraet “fritt skolevalg” går igjen. Vi oppsøker ulike skoler, men ingen melder seg frivillig til å ta Selma om bord. Hun er en byrde, vil belaste budsjettet. Hvilken rektor med vettet i behold vil frivillig ta på seg dette? Ingen, selvsagt. Byråkratene fortsetter sitt “fritt skolevalg” – refreng. De kan visst ikke noe annet. Vi er overlatt til oss selv. Må vi flytte for å få den tilretteleggingen Selma trenger?

Noen i hjelpeapparatet ser oss og står opp for oss. Overfor rektor og skoleadministrasjonen. De forteller om møtene og hvordan vi har blitt behandlet der. De har vært til stede. Sett og hørt at vi har blitt skjelt ut. Hørt et språk som ikke bare er utilbørlig, men ulovlig. Noen av hjelperne løper en risiko ved å si ifra, og møter gjengjeldelse fra skolen, som ikke liker at vi snakker om det som har skjedd. Som ikke liker at vi stiller spørsmål ved respektløsheten og de regelrette lovbruddene. Hjelperne tar likevel grep. De skriver vurderinger og sakspapirer som vi legger ved søknaden om plass ved en skole med spesialavdeling. Vi får avslag. Det er ikke plass. Forklaringen vi får, er at Selma er ikke svak nok!

«Hva gjør vi da?» spør vi. «Det er jo fritt skolevalg» er svaret fra dem som bestemmer. Hakk i plata.

Jo visst, det handler mye om hvilken kompetanse og ressurser skolen har. Men dypest sett handler det om menneskesyn og respekt for mennesker som ikke passer i normalen.

Etter avslaget på søknaden om plass på spesialavdeling, er ingen ting uforandret. Selma har det forferdelig på skolen. Hun isoleres fra de andre barna, utvikler seg ikke, er tynn og puslete. Hun trenger å bli sett og har behov som skolen ikke vil møte henne på.

Men med merkelappen ”uspesifikk psykisk utviklingshemming” stiller Selma sterkere for en gangs skyld. I kampen om plass i et tilrettelagt skoletilbud er dette hard valuta. Men det gir seg ikke selv.

Vi må hente frem de aller siste kreftene til å klage. Klage på vedtakene, lovbruddene, misligholdet, respektløsheten. Det byr meg i mot. Jeg er liker ikke å være den kravstore. Men jeg skjønner at Selma kommer til å bukke under, dersom vi ikke tar kampen.

Endelig er det noen enkeltmennesker som ser Selma. En psykolog i Barne- og Ungdomspsykiatrisk avdeling, en pedagog i PP-tjenesten, en lege. De kjemper for oss og mot systemet de selv er en del av. Klagen på avslag om skoleplass vinner frem, og endelig kommer brevet som bærer bud om en bedre fremtid for Selma. Dette blir utfallet, fordi det finnes ekte medmennesker med faglig og menneskelig integritet. Jeg er dem ydmykt og evig takknemlig.

Den gode skolen finnes! Den som ser hele mennesket og som ser mangfold som sin styrke. Som aksepterer at mennesker med psykisk funksjonshemming speiler det samfunnet elevene er en del av.

Et paradoks i grunnen. Kan det være at målet om en skole for alle ikke bare har én oppskrift?

Selma har endelig fått plass på en såkalt spesialavdeling. Avdelingen ligger vegg i vegg med barneskolen. Hun er tilknyttet en helt vanlig klasse, samtidig som hun har sin trygge base i spesialavdelingen. Hun får tilpasset opplæring som gjør at hun for første gang opplever mestring og læringsglede. Den individuelle opplæringsplanen (IOP) blir mer enn ord settes nå ut i livet. Steg for steg. På spesialavdelingen har hun sin egen pedagog og andre som følger henne gjennom dagen. Inn og ut av aktiviteter, inn og ut av klassen. Her er det barn som hjelper henne gjennom friminuttene og som inviterer henne i bursdager!

Det slår meg at Selma aldri har vært så inkludert på skolen, i den ”vanlige” klassen som nå når hun går på en spesialavdeling. Et paradoks i grunnen. Kan det være at målet om en skole for alle ikke har bare én oppskrift?

Lille, tynne Selma begynner å spise. Hun er undervektig, ligger så langt ned på kurven at legen knapt får satt kryss på skjemaet. På den nye skolen spiser med klassen sin. Her er det ingen barn som klager over at hun brekker seg av og til når hun spiser. Hun blir sett og lyttet til. Dette er en skole med medmennesker. Hun vokser og legger på seg. Vi må kjøpe nye klær.

Selma har lenge hatt et unnvikende blikk. Kan ikke feste det ordentlig. Mumler når hun snakker. Gråter sjelden på vegne av seg selv, men ofte på vegne av andre. Vi har aldri sett henne utfolde seg ved å synge, le høyt, danse eller gråte.

Vi ser henne danse, blottet for rytmesans, men like fullt. Selma danser!

Med den nye skolen kommer forandringen: Hun fester blikket i meg. Hun begynner så smått å protestere på ting hun ikke liker. Hun har egne meninger. Hun lukker døra til rommet sitt. Vil være alene. Før var det alltid fordi hun ville sove, sove seg bort. Men nå står jeg utenfor, lurer på hva hun gjør der inne. Hun synger! Selma er 11 år og synger for første gang. Ikke for oss, men for seg selv. Jeg vet at hvis jeg åpner døra vil sangen ta slutt, så jeg blir stående på utsiden. Lytter og gråter.

Gråt, latter, sinne, glede. Selma tar følelsesregisteret sitt i bruk. Endelig er hun trygg nok. Finner seg selv og begynner så smått å stole på menneskene rundt seg. Vi hører henne le høyt for første gang. Vi ser henne danse, blottet for rytmesans, men like fullt. Selma danser! Skoleavslutninger er ikke lenger en opplevelse av mislykkethet og skam. Nei, det er glede. Gråt også, litt for vemodet, men mest fordi jeg er stolt og rørt. En ny opplevelse. Må venne meg til det som jeg trodde aldri kunne skje. Selma deltar; holder fremføringer for lærere og medelever, på sitt vis. Ikke alltid lett å forståhva hun sier, men hun gjør det. Selma gråter. Fordi hun kommer til å savne skolen sin i ferien. venn

Foreldremøtene er ikke lenger et vanskelig sted å være. Når jeg står på farten til foreldremøte ved spesialavdelingen, kjenner jeg at jeg gleder meg. Gleder meg til vennlighet, oppmerksomhet og aksept. Aksept for Selma og hvem hun er, hennes muligheter. Det er optimisme og fremtidstro, på tross av alle vanskelighetene.

Livet vårt er totalt forandret etter at skolehverdagen ble endret fra «normal» til «spesial». Selma er ikke lenger et lite persilleblad med stusslige kommunikasjonsevner. Ikke lenger tilsidesatt og utenfor.

Jo visst, det handler mye om hvilken kompetanse og ressurser skolen har. Men dypest sett handler det om menneskesyn og respekt for mennesker som ikke passer i normalen.

Utdrag fra Raushetens grenseland – «Alle skal med»? Z-forlag, 2014. Illustrert av Anja C. Solvik