Alle barn er våre. It Takes a Village to Raise a Child

Datteren min heter Selma. Hun har en utviklingshemming. Noen sier at hun er et barn med spesielle behov. Ja, hun trenger tilrettelegging. Men hun har også behov for det samme som deg og meg, som dine barn. Som oss har hun behov for å bli sett og elsket. Og hun har behov for å samhandle, delta og å være til nytte. Dette er ikke spesielle behov. Det er livsoppholdelseskraften vår – det grunnleggende i alle menneskers liv. I relasjonene dannes identiteten vår. Det er i samhandlingen vi deltar, setter spor i hverandres liv og holder hverandre oppe. I våre samhandlingsmønstre dannes verdier, normer og kultur.

Du har sikkert hørt uttrykket «It takes a village to raise a child». Det er i lokalsamfunnet vi tar ansvar for hverandre. Å sikre god oppvekst med muligheter for utvikling og deltakelse for alle er et kollektivt ansvar. Skolen er kjernen i landsbyen. Det er her vi velger hvilket samfunn vi vil bygge.

De første skoleårene gikk Selma på skolen i bygda der vi bor. Noen kalte det «normalskolen». Nå kommer det en buss hver morgen hjem til oss og kjører henne mange kilometer til en annen skole i et annet lokalsamfunn. En annen landsby. Når Selma og jeg går på butikken i bygda vår er det ingen som kjenner henne, ingen som hilser på henne og sier «Hei, Selma – hvordan går det med deg?».

Normalitetstyranniet setter opp barrierer for stadig flere av oss. Mange barn og unge strever med å bli akseptert. Vi hører historier om opplevelsen av å ikke passe inn – at de ikke presterer nok. De er ikke perfekte nok. Når normalt blir smalt, representerer det en trussel for vår sivilisasjon. Da tar vi sjansen på at noen få kan finne løsninger på alt for alle. Men mangfold er ikke farlig. Det er helt normalt. Det er bare folk – med ulik bakgrunn, erfaringer, ferdigheter, kultur. Som foreldre leder vi mangfold. Som ledere og lærere leder vi mangfold.

I møter med de voksne på «normalskolen» ble Selma referert til som et problem, en sak. Ord som ‘slem’, ‘vanskelig’ og ‘dum’ ble brukt. Ordene hørte vi igjen hos barna i klassen. Språk er en mektig ekskluderingsmekanisme.

Godt lederskap – og lærerskap, er personlig. Det er intensjonelt og det innebærer aktive valg. Raushetskompetanse handler om å etterleve verdier og å bryte med ekskluderende holdninger og adferd. Det handler om å respektere og anerkjenne sine medmennesker og å være villig til å undersøke sine egne fordommer. For det begynner med meg. Mine holdninger. Da Selma ble syk, fikk hjerneskaden sin og ble den hun er i dag, møtte jeg meg selv i svingdøra mange ganger. Jeg måtte undersøke mine egne fordommer og ta et oppgjør med dem.

Vi har erfart hvordan enkeltpersoner har stor betydning for et helt miljø. På godt og på vondt. Uvilje og ukunnskap er like smittsomt som viljen til inkludering og aktiv deltakelse. I landsbyen er det ikke det ikke bare det vi sier som avgjør, men det vi faktisk gjør. En inkluderende praksis ser medelevene som en ressurs, som medspillere, som deltakere. Raushetskompetanse handler om å legge til rette for dette. Det handler om å fremelske en samhandlings- og deltakelseskultur. En kameratflokk.

Vi må klare å se forbi diagnoser og merkelapper. Vi må se Ola som elsker å tegne, Marte som lager system i legoklossene, Matias som bygger om alt som ser ferdig ut. Selma som elsker å rydde og å være ordenselev. Får vi til dette, blir det sant at skoler bygger bedre samfunn.

De som ser Selma og de andre sårbare barna, finnes blant oss. En søster, en mor, en venn. En medelev. En lærer. De investerer seg selv i relasjonene. Det er de som ser etter løsninger før de graver seg ned i utfordringene og gjør dem til problemer. Det er de som kaller deg ved navn og anerkjenner deg som menneske. De senker barrierer og gjør tjenestene eller systemene de representerer bedre. De tar det personlig. De vet at raushet er et valg. De vet at en god skole er et trygt og deltakende fellesskap hvor hver enkelt får vokse som menneske. De vet at en skole som rommer de sårbare blant oss, også er en god landsby. For alle.

(Denne artikkelen ble første gang publisert i StatpedMagasinet 25.05.16)

Anja C. Solvik "It takes a village to raise a child"

Anja C. Solvik «It takes a village to raise a child»