Bare en helt vanlig krise

Hun står opp klokka seks. Endelig er dagen her! Hun skal begynne på ny skole i dag. Videregående. Den store skolen har en liten gruppe tilrettelagt for ungdom som henne.

”Mamma skal du ikke vaske håret mitt?” Hun roper det allerede fra sengen. Spretter opp, raser rundt, prater fort, fort, fort i en evig strøm. Klarer ikke å holde igjen. Forventningen og gleden er blitt til et uhåndterlig stress. For henne. Og for familien hennes.

Jeg vasker håret hennes og må holde henne fast for at hun skal stå i ro lenge nok til å få tørket og børstet det før hun løper videre. Hun spiser frokost i full fart, nesten uten at rompa er nedpå stolen. Raske hender, urolige føtter. Løper videre. Det er hennes måte å vente på. Ikke fordi hun vil det slik, men fordi utviklingshemmingen gjør henne slik. Jeg hysjer, stopper henne, roper, klemmer og holder inntil. Hun raser videre mens jeg fortviler.

Hun har gledet seg sånn til denne dagen. Jeg har grudd meg. For jeg vet at det kommer til å gå skeis. Selv om vi har vært på møter med skolen, dokumentasjon fremlagt, vedtak er fattet, transport er bestilt. Jeg vet at det ikke kommer til å være på plass. ”Nei, da. Nå må du være positiv”, hører jeg andre si. ”Selv om det har gått galt før, trenger det ikke å skje denne gangen.” Kanskje har de rett. Likevel – hodet mitt, hjertet mitt, kroppen min er i beredskap. Preget av tidligere erfaringer.

Ungen min har streket ut det viktige i brevet fra rektor: Oppmøte kl. 08.15. Hun har lest og gjentatt, brevet er slitt i kantene. Klokka er blitt åtte, jeg må gjøre meg klar til jobb mens jeg hele tiden sjekker i vinduet om minibussen kommer for å hente henne. Ringer til sjåføren: ”Kommer du snart?” spør jeg etter et høflig god morgen og alle dertil hørende fraser. Selv om det ikke føles som en god morgen. ”Kommer ikke før kvart på ni» sier han. Jeg ringer til skolen: ”Er det ikke slik at hun skal være der kvart over åtte, som det står i brevet?” ”Nei, svarer damen – det er ni, det står feil i brevet, eller vent litt». Hun spør en kollega før hun kommer tilbake: ”Nei, det er klokka kvart over åtte.” Det vil si at transporten skolen har bestilt, vil komme en time for sent. Denne unge frøkna tilter av ting som skjer for sent. Og da mener jeg tilter. ”Da får jeg hive meg i bilen” sier jeg til damen i andre enden av telefonen. Oppdager at jeg går i pysj og at jeg kommer alt, altfor sent på jobb. ”Men det er jo ingen krise” sier damen. Jeg ser på jenta mi som står foran meg med brevet i hånda, ferdig påkledd, armer og bein som trommestikker, munnen som snakker hele tiden. Hun rakner snart. Jeg kommer på damen i telefonen og svarer: ”Unnskyld, sa du ingen krise?”

Jeg kjørte henne til skolen. Underveis fikk jeg kontrabeskjed. Brevet var feil. Det skulle være oppmøte klokka ni. Men å kjøre henne som satt ytterst på setet, fortsatt med en kropp i spenn og en evig ordstrøm ut av munnen, var utelukket.

Første skoledag startet med å sitte på en benk på skolen, vel hun travende fram og tilbake, og vente på en ny hverdag og at noen skulle komme. Hun med nyvasket hår og veloverveid klesvalg. Jeg i mitt minst presentable: pysjbukse og en sliten genser.

Etterpå, alene i bilen, vet jeg at dette er begynnelsen. Jeg kjenner at jeg har glemt å puste, at hodet føles som bly. Kjenner meg svak og utilstrekkelig. Snakker til meg selv: ”Bare en bagatell, det ordner seg.” Og det gjør det kanskje, litt etter litt. Når jeg bare også denne gangen får skrevet mailene, tatt alle telefonene.

Første skoledag er over og jeg venter på henne hjemme. Endelig ruller minibussen inn i oppkjørselen og jeg hører ordstrømmen hennes før jeg ser kroppen komme ramlende ut av bussen. ”Jeg sto ikke på lista, jeg sto ikke på lista til bussen!” Om og om igjen. ”Men jeg fikk sitte på likevel. Tenk om jeg ikke får sitte på i morgen?» Nok en ”bagatell”. Jeg ser på det oppjagete mennesket foran meg. Ingen krise? Seriøst?!

10000992_650029005074267_1265198530212134518_o

Foto: Anders Botnmark

3 tanker om “Bare en helt vanlig krise

  1. Kjenner meg sånn igjen. Takk for at du setter ord på det og tør å dele. Jeg skriver og skriver men tør ikke dele. Skrev en lignende tekst i fjor på denne tiden. Sønnen skulle starte i første klasse og hele Facebook var full av stolte skolebarn med ransel på ryggen. Min gutt var våken hele natta og sov i rullestolen hele første skoledag. Sov gjennom taler og sanger og alt som var. Følte meg helt tom inni meg.

    En annen dag fikk jeg Mail fra sjefen om å ikke komme i pysj på jobb.

    Du er ikke alene!

    /Greta-G

  2. Den der usynlige sårbarheten unga våre og vi bærerer på, som gjemmer seg bak hjemmets vegger, foreldres skjortebryst. Den som sitter i kroppen. Setter seg, dypere og dypere for hver erfaring. Så fint du skildrer den. Takk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>