Dette er toppen, Erna. Av et isfjell.

Nå har også statsminister Erna Solberg rykket ut med sin støtte. Tydelig berørt var hun. Truffet i hjerteroten, sa hun og fortsatte: «Vi skal ha plass til mangfoldet i vårt samfunn. Til barn og voksne som har ulike funksjonshemminger. Vi skal ha rom for det». Hører jeg riktig? Sa hun mangfold? Inkludert mennesker som har en utviklingshemming? Endelig! (Dagsrevyen 9. juli 2015)

Caspers mor lot oss se de grelle hatytringene. Støtten kom deretter fra alle hold. Folket, med statsministeren i spissen, er rystet.

I motsetning til Erna er jeg hverken rystet eller overrasket. Dette er toppen av et isfjell. Toppen av det isfjellet hvor noen av de mest sårbare er drevet ut av mangfoldet.

«Hvordan kan du være glad i en som henne?» spurte en kollega meg. Vi snakket om datteren min. Kollegaen oppfattes generelt av andre hverken som slem eller uintelligent. Det hun gjør er faktisk vanligere enn vi liker å tro. Jeg har erfart det mange ganger selv. Hatbrevet vi har sett, tyter ut av foraktfulle holdninger i samfunnet vårt.

«Ikke sånt mangfold», sier han. En meget oppegående mann og jeg snakker om mangfold. Om at det lønner seg med forskjellighet. At samfunnet blir mer robust og innovativt av det. Når jeg spør hvor langt mangfoldet hans strekker seg, om det f.eks. også inkluderer mennesker med nedsatt funksjonsevne, ser han rart på meg: «Nei det er å strekke det for langt». Han sier det ikke for å såre eller krenke. Det er en helt vanlige måte å tenke på om mangfold i samfunnet vårt.

Takk, Erna. Jeg håper du og alle andre som sprer sin verbale støtte i sosiale medier mener det – og vet at mangfold er en verdi som må leves. Hver dag. Mens vi husker at de andre også er oss.

53748_10152154703581555_8755613132405343885_o

«It takas a village to raise a child» av Anja C. Solvik