Der heiaropene ikke høres

Denne våren har vi hørt mye om nettverk av kvinner som heier på hverandre. Noen kaller det raushet.

Selma hører ingen heiarop. Ikke på nettet og ikke i virkeligheten. Kanskje det er fordi hun er litt annerledes? Nettopp derfor kunne hun sannelig trenge et ”You go girl!”

Da Kathrine Aspaas’ ”Raushetens tid” kom i 2012, var jeg snar om å trykke den til mitt bryst. Endelig, tenkte jeg – som menneske, mor og leder – nå er det håp! Nå går vi inn i menneskesamfunnets tid, nå skal vi bygge et samfunn som rommer alle. Også min helt spesielle datter.

Foreløpig er den nye rausheten kanskje mer preik enn praksis? Det er kanskje heller ikke så vanskelig å være raus med ros overfor sine egne – de som ikke er så helt ulik en selv?

Utenfor nettverkene har ”Raushetens tid” imidlertid ikke rukket helt frem. I raushetens grenseland – i den delen av samfunnet hvor de mest sårbare av oss befinner seg, der hvor det ties om utestengelse og krenkelser, der er det trangt. Dit når ikke alle ordene om likeverd, respekt og raushet frem. Det får kanskje være grenser for mangfold?

Men rausheten er ikke forbeholdt nettverkene. Den er et medmenneske-ansvar. En verdi. Det er du og jeg som fyller ordene med mening og handling. Hvis vi velger det.