Mobbere og tause vitner

Hun sto bundet til et tre. Jeg var ni år, hun ett år yngre. Vi var begge på vei hjem fra skolen.

Noen av de store guttene hadde bundet henne fast i det store treet i en av villahagene like ved skolen. Rundt henne sto et tyvetalls elever fra skolen vår i den lille nordlandsbyen. ”Pesshysa, pesshysa” ropte de. Det luktet visstnok tiss av henne. Noen tok til steiner og kastet på henne. Jeg var livredd de større guttene og de tøffe jentene. Noen av dem gikk i klassen min. Jeg holdt pusten. Prøvde å gjøre meg usynlig. Livredd for å bli det neste offeret. I det jeg listet meg forbi opptrinnet, fant hun blikket mitt. Holdt det fast. Bedende: ”Gjør noe, da!” Jeg stoppet så vidt opp, gjengjeldte så vidt blikkontakten, men snudde meg deretter vekk. Og gikk. Med bankende hjerte gikk jeg det forteste jeg kunne. Vekk fra de slemme som jeg var så redd for. Bort fra henne som jeg visste at jeg skulle hjulpet. Jeg kunne ha prøvd å stoppe dem. Eller kanskje ikke, de var for mange. Men jeg kunne ha løpt tilbake til skolen og hentet en eller flere voksne. Men jeg gjorde det ikke.

Da jeg kom hjem sa jeg ingenting. Var fortsatt livredd. Redd for å få kjeft og for å ikke bli forstått. Tung av skam, var jeg.

Dagen etter får jeg beskjed av læreren min om å møte på rektors kontor. Mobbeaksjonen dagen før har kommet ham for øret. Offeret er avhørt og har fortalt hvem som ledet an i mobbingen. Han ser strengt på meg: ”Dette hadde jeg ikke trodd om deg, Kristin.” Jeg er lamslått, hjertet hamrer i brystet. Forstår ikke hva han sier. Jeg har jo ikke gjort noe! Jeg tar gråtkvalt til motmæle: ”Men…” Rektor står på sitt: ”Hun sier var deg. Men hvis ikke det var deg, hvem var det så?” Jeg blir svar skyldig. Vet hva som skjer om jeg forteller. Da er det snart jeg som står der. Bundet til et tre.

I dag vet jeg at de voksne visste. Det var små forhold i den lille byen. Familien hennes var innflyttere, hadde dårlig råd og kanskje kunne omsorgen i heimen vært bedre. Men ingen ville blande seg i andres saker. Kanskje hadde plageåndene hørt samtalen om ”de andre”, ”de som ikke er som oss” ved middagsbordet hjemme. Kanskje registrerte plageåndene den manglende korrigeringen fra de som kanskje ville, men som ikke turte. Eller som ikke brydde seg. Mobben hadde fritt leide.

”Samfunnet har skylda”. Mens jeg sitter og skriver dette, pågår den så langt siste av mange debatter om mobbing. Vi er rystet over forferdelige historier lest, hørt og delt over alle medieflater som tenkes kan. Vi deler og mener. Gråter og synes synd på. Med rette. Vi peker, også med rette, på brist i rutiner, systemer som svikter. Og så er vi unisont enige: ”Nå må samfunnet ta seg sammen.”

Samfunnet, det er meg og deg, det. Det er vi som skaper ringer i vannet og setter spor i menneskene rundt oss. På godt, men også på vondt. Når vi snakker sammen rundt middagsbordet. Når vi glaner på han som sitter i rullestol eller hun som er kortvokst. Og tenker: ”Takk og lov at det ikke er meg eller en av mine”. Når vi ikke vil ansette han som har autisme eller hun som har psykiske helseutfordringer. Det er oss. Deg og meg. Når vi inviterer til fellesskap, men lar noen stå utenfor. Når vi går forbi, uten å si ifra eller hjelpe. Kanskje fordi den som trenger oss er en vi ikke kjenner. Det er oss. Deg og meg. Det er vi som ikke tør å stille oss sårbar overfor andre inntil det svir litt i inkluderingsmuskelen. Vi er de skinn-rause som snakker i vei om raushet. Uten å leve den.

Da jeg er midt i tjueårene er jeg som snarest innom hjemplassen og får høre at hun har gjort slutt på livet. Det lille samfunnet er rystet. Menneskene i den lille byen snakker om ”hvordan samfunnet vårt har blitt”. Sier at de ikke forstår. Men innerste inne i menneskene i den lille byen, forstår de likevel: ”Det er vi, det er oss – det er jeg – som er samfunnet”. Men så blir det stille.

Siden den tunge høstdagen – det året jeg var ni år, har dette fulgt meg: Skammen. Over det jeg ikke gjorde.

Dråpe