Forakten feminismen glemte

FullSizeRender

Dette er Selma. Hun er utviklingshemmet og hører til den mangfoldige minoritetsgruppen «De funksjonshemmede». Den gruppen vi alle kan bli en del av den dagen vi ikke innfrir samfunnets forventninger og krav til oss.

Hun er en av de mest sårbare blant oss. Datteren min vil trenge tilrettelegging ved samfunnets hjelp hver dag hele livet. Hun har den spinkleste stemmen.

«Å, jenter – vi må nok heve våre stemmer skal vi høres»

Ingen kvinner er mer utsatt enn de som er utviklingshemmet. Selma er forsvarsløs mot vold, sjikanering og krenkelser. Mange av krenkelsene kommer som ytringer. Bare ord, men brukt i dagligtalen blir de uttrykk for holdninger og fordommer. Kvinner som Selma er mer utsatt for seksuelle overgrep enn andre kvinner. I alle deler av verden er dette de fattigste og mest maktesløse blant oss. Likevel får denne menneskeforakten lite oppmerksomhet.

Ingen minoritet har i seg større mangfold av ulike forutsetninger, levekår, ressurser og behov enn de vi kaller funksjonshemmet. Likevel – selv når vi setter mangfold på dagsorden, snakker vi først og fremst om kjønn, etnisitet og seksuell orientering. Av de parolene jeg har sett i forbindelse med 8. mars-markeringen, er det ytterst få som hever røsten for Selma.

«Hvis dere bare holder kjeft,

så hører dere nok hva jeg har å si»

Så jeg fortsetter å drømme. Om den dagen folk ser mer enn diagnosen hennes. Når naboen, bussjåføren og saksbehandleren anerkjenner henne som et helt og verdifullt menneske. Om et samfunn hvor hun får delta med sine ferdigheter og ressurser. Jeg drømmer om den dagen hun får et sted å bo hvor hun kan føle seg trygg i et hjem hun kan kalle sitt. Men hun kommer aldri til å be noen om å høre på henne. Vil du heve din røst for henne i dag?

 

Sitatene er hentet fra det svenske stykket Tjejsnack.