Ingen blanke ark. Bare et langt lerret

Nytt år, nye muligheter! Jeg leser om forsetter og ambisjoner. Om han som skal bli en jogger, om henne som aldri mer skal spise hvitt mel eller sukker. Selvutviklingsmantraer og yoga. Nye, blanke ark.

Jeg har også fått nye ark i det nye året. Blankt Avslag på henvisning ved Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling (BUPA).

Vi har fått dem mange ganger før, slike ark. Det er helt vanlig dersom den du er pårørende til noen som trenger hjelp. Vi vet at det ikke skal være lett. Slik er systemet. Systemet som sier nei så snart det kan, og ja bare når det må.

Min snart voksne datter er utviklingshemmet og kan ikke ordne opp selv. Hun har vært til behandling i denne spesialistenheten før. Senest sist sommer. Da hun ble utskrevet minnet jeg spesialistene på at medisineringen måtte revurderes. ”Å, ja – det er sant. Du må ta det opp med Habiliteringstjenesten – hun er jo utskrevet hos oss.” Jeg tar kontakt med habiliteringstjenesten og gir beskjeden videre: ”Nå, så det sa BUPA?” Motviljen er utilslørt, men jeg imøteses med: ”Vi får se på det.” Etter seks uker kommer beskjeden: ”Dette må BUPA ta selv.”

Jeg sender mail. Ingen svar. Så ringer jeg. Ingen tilgjengelig. Ringer igjen. Arbeidstimer, dager og uker går. Endelig svar: ”Du må få fastlegen til å sende en re-henvisning, ellers får vi ikke penger for pasienten. Det er bare en formalitet.” Ringe, maile, legetime, purre, mase. Etter fem uker sender legen re-henvisningen. Det er snart jul og spørsmålet som kom opp i sommer, skal kanskje endelig få svar?

Uansett hva det gjelder – avlastning, medisiner, behandling, transport eller hjelpemidler – prosessen er den samme hver eneste gang: søke, avslag, klage, vedtak, kanskje nytt avslag, ny klage – nei, vi lar det være – orker ikke mer.

Er du riktig heldig får du til slutt rett i at du har rett. Men så forstår du at rettighetene krasjlander i møtet med bakken og virkeligheten og du får ny beskjed: ”Dette har vi ikke ressurser til.” Tid, penger, kompetanse. Forståelse. Vilje. Det er så mye som skal klaffe.

fullsizerender

I dag har jeg ringt vedkommende som skrev avslaget. Fem ganger, via sentralbord etter sentralbord. Jeg vil forklare at en kollega av ham har bedt oss sende søknaden. Innerst inne vet jeg at det er for sent. Han var uansett ikke tilgjengelig. ”Kanskje han kan ringe meg når (hvis) han blir ledig?” spør jeg i sentralbordet. Skulle han mot formodning ringe, vet jeg hva han vil si med sin travle, kanskje irriterte stemme: ”Ta det opp med fastlegen” eller mer sannsynlig: ”Du kan jo bare sende en klage.”

Jeg driter i selvutvikling, hvitt mel og jogging. Jeg prøver bare å holde ut mens jeg bleker lange lerreter. Vel vitende om at det også i år skal komme mange ark som skal gjøre avmakten og skammen større. Og sorgen tyngre.