Utviklingshemmet? Nå igjen?

Det er opplest og vedtatt: Hun er utviklingshemmet. Hun trenger tilsyn, hjelp og tilrettelegging 24/7. Hun er tildelt det knappe godet den spesielle skolen er. Målt, veid, diagnostisert. Med dertil hørende dokumentasjon, erklæringer, vedtak og annet. Etter møter, flere utredninger, nye vedtak, flere møter: Skoleplassen til høsten kom på plass til slutt. Vi puster lettet ut. Litt ferie fra kverna, kanskje?Foto: Anders Botnmark

Det kan ikke vare. Beskjeden om at hun ikke har fått transport, til og fra skolen, burde ikke overraske. Selv om hun har hatt samme ordning i seks år. Nytt skoleår, ny kvern, den samme om igjen. Det må legges frem legeerklæring. Og det haster. Legen som har skrevet den samme erklæringen før, forstår ikke hvorfor nå igjen, trenerer. To uker går. Vi reiser på ferie, venter på erklæringen som skal ettersendes i posten. Transportselskapet purrer: hvor blir det av erklæringen, og påminner: ingen erklæring, ingen transport. Det er systemet, sier de. Som må ha det bekreftet: at hun er utviklingshemmet. Nå igjen.

 

 

De andre er oss

Fredsprisvinneren Aung San Suu Kyi ble en gang ble spurt om hvordan hun tenkte seg at verden ville være uten mennesker med funksjonshemminger, og svarte:

“I think it would be a less compassionate world. Because there is good in human nature.”

Likevel, historier om krenkelser og vold er omfattende og spenner vidt. Det handler om vennegjengen som blir bedt om å forlate restauranten fordi de andre gjestene ikke liker at de er der. Alle i vennegjengen har en eller annen form for funksjonshemming. Det er foreldrene som blir tilropt fra en tilfeldig forbipasserende om sin egen sønn: ”Det er sånne som han som ødelegger samfunnets økonomi.” Eller gutten som blir kastet av bussen og banket opp av en ungdomsgjeng fordi han sitter i rullestol. Hun som ikke får være med på klassetur, og han som ikke får slippe om bord i flyet. Fordi de har Downs syndrom.

”Det er kanskje frykten for annerledeshet som tyter ut gjennom våre foraktfulle holdninger. En forakt som dypest sett handler om frykten for den menneskelige variasjon.”

Bare ord, men kanskje er krenkende ytringer og hatprat et ekstrakt av holdninger samfunnet er gjennomsyret av? Holdninger som aksepterer alt fra stigmatisering, utestengelse, krenkelser og vold i ytterste konsekvens. Ser vi ikke at det handler om oss selv, at måten vi tolker annerledeshet på, er uttrykk for menneskesynet vårt? Kanskje er dette noe vi ikke vil se og ta i? At funksjonshemmede mennesker er mer utsatt for fiendtlighet og krenkelser enn andre, passer ikke med vår allmenne oppfatning av vårt samfunn. Vi gikk tross alt i rosetog for åpenhet, mangfold og raushet. Vi smykker oss med at «alle skal med».

Krenkelsene holder frem de destruktive drivkreftene i samfunnet vårt. Noen vil si at det ikke er snakk om uvilje, men uvitenhet. At vi ikke har noe i mot folk som er annerledes, men at vi ikke vet bedre. Kan det være så enkelt som at folkeopplysningen ikke har nådd frem? Jeg tror ikke det. Like lite som at vi i vårt moderne samfunn kan forklare rasisme og homofobi med uvitenhet.

Jeg ser for meg datteren min. Hvordan hennes vennlighet kan bli utnyttet, hvordan andre kan ta seg inn i hennes privatsfære og ta seg til rette. Jeg ser henne for meg når hun må tåle stirring, tilrop og krenkende tilnærmelser. Og at de som er vitner bare går forbi.

Vi kan alle bli en av de andre. I Norge har et sted mellom 15 – 17 prosent en eller annen form for nedsatt funksjonsevne. Vi snakker altså om landets største minoritet. Ofte snakker vi om dem som syke, vi reduserer mennesker til diagnoser, ”den funksjonshemmede”. Kan det være det sårbare hos oss mennesker som frastøter og provoserer, at vi ikke orker å bli påminnet om at en funksjonshemming også kan bli en del av vår personlige virkelighet? Det er kanskje frykten for annerledeshet som tyter ut gjennom våre foraktfulle holdninger. En forakt som dypest sett handler om frykten for den menneskelige variasjon. Så snur vi oss bort og lar utenforskap og forakt få vokse i fred.

Anja C. Solvik "It takes a village to raise a child"

Anja C. Solvik «It takes a village to raise a child»