Hælvete!

- Hælvete heller! sier jeg høyt til meg selv idet jeg legger på.

I møte med svik kjenner jeg som oftest sorg. En sorg jeg holder for meg selv, mens jeg nikker, smiler og later som om jeg forstår. Men nå avføder sviket en fortvilelse og et sinne som jeg ikke kjenner igjen som mitt eget. Men det er mitt.

Du tror kanskje at sviket skyldes de få unntakene. Tro om igjen. Å bli sviktet og overlatt til seg selv er regelen – (innimellom finnes det rett nok noen unntak, men de veier pinadø ikke opp).

Sviket handler om noe av dette (listen er svært forkortet – du skjønner nok tegninga – og på ingen måte uttømmende):

  • Når barnet ditt ikke får medisinsk hjelp, får en hjerneskade og dermed blir varig utviklingshemmet
  • Når skolen ikke vil tilrettelegge fordi den etter eget sigende er en normalskole
  • Når du skjønner at du og barnet ditt har rett til hjelp som ingen vil gi deg (rett på betyr ikke å få)
  • Når legene ikke har lest henvisningen, ser beklagende på deg og sier ”vi får dessverre ikke undersøkt mer nå, så vi setter opp en oppfølging om et halvt år
  • Når folkene rundt bordet i det ene møtet etter det andre ser medfølende på deg og sier ”så flinke dere er som står i dette”, men du vet at sympatien deres ikke banker på døra di for å hjelpe
  • Når medfølerne sier ”dere må jo bare klage” (klart det, vi har jo bare omsorgsoppgavene 24/7, full jobb og ellers ingenting å holde på med)
  • Når nok en ny saksbehandler (det må da være for hundrede gang, tenker jeg) enten det er vikaren for den forrige, for den sykmeldte, eller den som er i studie- eller foreldrepermisjon sier: ”Jeg har overtatt saken deres og lurer på om du kan gi meg litt bakgrunnsinformasjon”. Rykk tilbake til start!
  • Når behandleren, legen eller saksbehandleren (ofte den nye), sier trøstende og kanskje litt opprørt på våre vegne at ”sånn skal ingen måtte ha det – nå skal vi ta grep!” Og du vet at det er ljug, om litt får du det bekreftet.
  • Når jeg setter opp denne lista kommer jeg på hundretalls andre eksempler jeg kunne tatt med.

Dama som ringer, er hun nye. Som sier med friskt mot at hun har overtatt saken (det er de de kaller barnet som egentlig ikke er barn lenger). Som forklarer at hun er vikar for vikaren (og så bortetter) og jeg svarer at jeg forstår. Det er hun som sier ”joda” når jeg høflig spør om hun har satt seg inn i det som har skjedd (eller snarere ikke skjedd) de siste 12 årene (for det er så lenge denne ”saken” har vedvart). Det er nå jeg skjønner, etter etter to setninger fra henne, at det har hun ikke, men later som. Men jeg er høflig likevel, forstår hvor travelt hun har det, hvor underbemannet hun og kollegaene er. Det er ikke er hennes feil. Og jeg vet at ringen er sluttet, og at nye endeløse runder venter.

Avmakten overvelder når hun høres ut som et spørsmålstegn da jeg lurer på om hun vet hvorfor vi ikke har fått svar på søknaden om hjelp. Den vi sendte til kommunen for seks måneder siden. Når hun hjelpsomt sier at hun skal finne ut av det og sende meg en melding. Når meldinga kommer og forteller at ”søknaden er blitt borte i systemet. God påske”!

Og du skjønner igjen at du er overlatt til deg selv, i et helvetes landskap som er så forrevet at du ikke vet hvordan du skal navigere i det. For regelen i dette spillet er at kartet endres uten at du vet det og kompasset ditt funker ikke lenger.

I dag er alle raushetsmusklene mine lammet. Jeg gidder ikke engang å prøve det jeg ellers anbefaler: å møte andre med forståelse. – Hælvete! Hælvete heller! Jeg roper det ut, hører at stemmen min sprekker. Det som er blitt tjukt i halsen tar over. Men dama som ringte slipper å høre det. Hun har lagt på.

Sinnaegg