Gaven og gleden

Utilstrekkeligheten ligger og lurer. Jeg fikk det ikke helt til i år, heller. Ikke julekort, julevask, stilfull pynting og stålkontroll. Jeg ser glansbildene flomme over på sosiale medier, i vindusutstillingene, rundt lunsjbordene og i postkassen. Familie og venner beretter om glade, vakre og veldig flinke barn. Skoleavslutninger og pepperkakeverksted. Det er ikke måte på hva alle får til.

Et blaff av misunnelse og sårhet stikker i meg. Men når alt kommer til alt, er takknemligheten større enn utilstrekkeligheten. Selma og hennes barnlige forventning minner oss på hva det handler om. «Hva gleder du deg mest til i julen?» spør jeg. «Jeg gleder meg mest til å gi bort gavene jeg har laget». 15-åringen har alt lagt dem pent innpakket under treet. Alt fra dorulldekorasjoner og påmalte syltetøyglass. Til oss. Familien hennes, som hun elsker uavkortet.

Noen ønsker seg snille barn, andre ønsker seg Iphone. Og mere til. For noen år siden ønsket Selma seg mest av alt en venn. Hun hadde ingen. Nå har hun en. Jeg ønsker meg ro. Til å være. Ro til å sitte tett inntil og kjenne på takknemligheten. Over den gaven annerledesbarnet er. Over den ene vennen hennes. Kjenne på takknemligheten over at hun viser oss veien til gleden og hva julen egentlig handler om.

Gledelig jul!IMG_0390

Du skal ikke tåle

La gå, da – vi får snakke litt om det i år også. Som seg hør og bør når det er merkedager. Festtaler, fagre ord.  I dag, på FN-dagen for personer med nedsatt funksjonsevne, strekker media seg litt lengre enn ellers. I dag slipper de mest marginaliserte gjennom lydmuren. I dag nakker vi om «de funksjonshemmede».

FN regner at rundt 15 % av verdens befolkning har nedsatt funksjonsevne. Her finnes de aller mest sårbare og utsatte menneskene i verden. De fattigste blant fattige. De marginaliserte blant marginaliserte.

Gjelder ikke her hjemme, sier du? I ett av verdens rikeste land. Landet hvor vi snakker og snakker om raushet, åpenhet og mangfold.  Vi tenker kanskje ikke så ofte over det, men også i Norge har om lag en sjettedel av befolkningen en eller annen form for nedsatt funksjonsevne. Landets største minoritet. Marginaliseringen finnes her også.

Også her hjemme utsettes mennesker som er funksjonshindret oftere for hærverk, trusler og vold enn andre. Kvinner som har en funksjonsnedsettelse er utsatt for seksuelle overgrep i større omfang enn andre kvinner. Utestengelse, vold og krenkelser skjer  på alle arenaer. Hjemme, i bofellesskapene, i institusjonene og på arbeidsplassene. I det offentlige rom.

Mye av det hører vi aldri om. De som utsettes for det kan kanskje ikke eller tør ikke fortelle, vet kanskje ikke hvordan, eller blir ikke trodd. Av og til kommer noen av historiene frem i små avisnotiser, men de når sjelden opp på forsidene. Media tenner ikke på dette. Er det fordi menneskene som utsettes er funksjonshemmet, at de ikke er som oss? Ikke viktige, ikke verdifulle nok? Jeg tenker at om noen av historiene hadde skjedd med såkalt «vanlige» mennesker, hadde vi sett det på førstesidene.

De andre er oss. Deres historier kaster lys over samfunnet vårt og hvordan vi egentlig forvalter menneskeverdet. Vi er ikke bedre enn vår vilje til å se – og se én gang til. Vi er ikke bedre enn vår evne og vilje til å ta i det – la ord følges av handling. Nettopp på denne merkedagen et er fristende å minne om frasen fra det høyst korrigerende diktet av Arnulf Øverland:

«Du skal ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer deg selv»
AdobePhotoshopExpress_2014_09_11_22:58:27