Å komme hjem

Allerede før jeg begynte på skolen var jeg oppmerksom på henne. Hun bodde i etasjen under oss i blokka vi bodde i da jeg var liten. Jeg var en aktiv unge og når jeg løp eller hoppet tau inne midt i middagshviletiden, dunket hun med kosteskaftet i taket: Vær stille! Hun var kjent i den lille byen som en streng dame. Da jeg begynte på skolen var hun den den strenge læreren. Tidvis var jeg sant og si ganske redd henne også.

40 år senere besøker jeg hjembyen i Lofoten og bokhandelen der for å presentere Raushetens grenseland. Å snakke om det sårbare i livet, her i byen der jeg vokste opp, er skumlere enn noe annet sted. Jeg er nervøs. Tenk om det ikke kommer noen?

Så kommer de. Nye ansikter og noen jeg drar kjensel på. Unge og gamle. Jeg ser lærere jeg hadde på skolen. Rektoren fra barne- og ungdomsskolen ønsker meg velkommen. Jeg retter ryggen, respekten sitter i.

Hjembyen min tar godt imot bokas budskap og jeg er lettet. Det er som å bestå den viktigste prøven. Så kommer tid for signering. Jeg sitter ved et bord midt i hjemstedets bokhandel som er full av folk. Og så kommer de. En etter en. Med en bok som skal signeres. Og med en historie å dele. Selverfart om annerledeshet eller utenforskap. Om et barn, et barnebarn, en mor eller en onkel.

Plutselig er hun der. Drar en stol inntil bordet. Setter fra seg krykkene. Ser lenge på meg. Den gamle ærefrykten napper i meg. Jeg svelger og fester blikket i hennes. Så ser jeg tårene. Den før så strenge stemmen er myk og stille når den forteller. Om oppveksten med en spesiell bror. For lenge, lenge siden – da hun bar ham på ryggen. Nå bærer hun historien om ham til Raushetens grenseland.

1549416_494992727284794_2043442042_n