Å være feil

«Hva er det som feiler henne?» Spørsmålet kommer ganske ofte.»Hva mener du?» svarer jeg og fortsetter: «Hun er jo frisk som en fisk. Er ikke sykere enn andre». Gjør meg litt vanskelig, da vet du. «Ja, men hun har vel en diagnose?». Det neste spørsmålet kommer like selvsagt som det første. Behovet for å få svar på hva hun «feiler» kommer før interessen for hvem hun er. Hva hun er interessert i. Hva hun drømmer om.

Hun elsker å svømme – får det faktisk til, også. Og strikke. Høre på musikk. Hun er en kløpper på iPad, PC og mobiltelefon. Finner fram, laster ned – litt av hvert, faktisk. Hun kan sykle. Lese og skrive litt kan hun også. Og så elsker hun å jobbe. Spør henne om hun brette tøy, gå ut med søpla, ta ut av oppvaskmaskinen og svaret kommer kontant: «Jepp!» Et sjeldent engasjement fra en 15-åring.

Neida, hun er ikke som alle andre. Hun er unik, hun også. Hun har rett nok fått en merkelapp: «lettere utviklingshemmet». Og hun trenger litt hjelp og tilrettelegging. Hun trenger meg – og kanskje også en gang deg.

Men er hun virkelig feil? Finnes det feil folk? Eller er det vår måte å møte annerledesheten hennes på det er noe feil med?

Hun er ikke Selma den utviklingshemmde. Hun er Selma som elsker, drømmer og sykler. Og som lurer på om yndlingfargen er gul eller lilla.

whats_wrong_with_you_meme_by_maskedalex66-d4nf91x

Når dagene blir vonde

Som regel kommer det vanskelige og vonde utenfra. Det er når omgivelsene snakker nedsettende om henne, når saksbehandlerne trenger enda mer dokumentasjon –igjen, når transporten ikke fungerer og hun ikke får den tilretteleggingen hun trenger. Søknader, avslag, klager og ekskludering. Dette som får den mest ressurssterke til å kjenne seg fullstendig avmektig.

Noen ganger er det vonde mye nærmere. Som i dag. Når hun skader seg selv og jeg  ikke rekker å hindre det.  Den søte jenta er plutselig uten øyenbryn.  Det ser snodig ut. Hun har sår over øynene. Hun har gjort det før. Andre ganger lager hun sår på seg selv. På armene. På beina. Hver gang kikker vi ned i en avgrunn. Hva blir det neste?

«Men kjære deg! – Hvorfor gjør du dette»? Jeg roper det ut. «Vet ikke». Hun bøyer hodet. Mumler så vidt.

Jeg blir så fortvilet. Spør etter forklaringer, men hun har ingen å gi.

Gravingen min vil ingen ende ta. Fortvilelsen blir til sinne. Jeg kjenner det. Det går for langt nå. Redselen min for det jeg ikke forstår tar over. Hun ser på meg med undring. Hører meg snakke og snakke. Men jeg når ikke inn. Det er en runddans som ikke gjør godt for noen. Tårene hennes blir mine. Skam over mitt eget sinne. Maktesløshet og utilstrekkelighet.

Jeg er så glad for å være mammaen hennes. Hun fyller hjertet mitt. Men på dager som i dag finnes ingen svar, bare spørsmål, frykt og bekymring. Hvordan skal det gå med henne?

heart