En aldri så liten kvinnesak

«Feminismen er ikke død! Endelig fikk vi noe å kjempe for igjen!» Den internasjonale kvinnedagen, 8. mars 2014. Det var tid for renessanse. Aktivister, men også mange kvinner som aldri før hadde tatt til gatene, lot seg mobilisere. Ære være dem for det. De opplevde at en rettighet var truet. Og for en kraft det viste seg å ha!

Tro bare ikke at der ikke er flere slag igjen å kjempe! I Raushetens grenseland er det mer enn nok for alle som vil kjempe for menneskeverdet. Her finner du verdens største minoritet. Menneskene som har såkalt nedsatt funksjonevne. Her er det kvinner som har behov for felleskap og kamparenaer for sine rettigheter. Rettigheter som du og jeg tar for gitt, i allefall i vår del av verden. Retten til et meningsfullt liv. Retten til å bo trygt. Ha et arbeid å gå til. Deltakelse og utfoldelse.

Kvinner og jenter med nedsatt funksjonsevne opplever flersidig diskriminering. Konvensjonen som erkjente dette var den om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne. Endelig vedtatt av FNs generalforsamling i 2006, trådt i kraft først i 2008. Norge tok seg god tid. Det ble 2013 før ett av de rikeste og angivelig mest åpne og inkluderende landene i verden ratifiserte konvensjonen som omtaler kvinner med nedsatt funksjonsevne spesielt; de skal sikres fulle utviklingsmuligheter, framgang og større innflytelse, med sikte på å garantere at kvinner får utøve og nyte menneskerettigheter og grunnleggende friheter.

Kvinnekampen ingen vil ta. Dette er da ikke noe problem her, i velferds-Norge? For ikke lenge siden traff jeg en fremtredende feminist som også tenkte slik. Hun trodde dette var godt ivaretatt. Hun visste ikke hvordan kvinner som har en utviklingshemming ikke ses som kvinner, bare som utviklingshemmet. Slik som datteren min. Hun som elsker å jobbe, men som nærmest er forutbestemt til å leve på uføretrygd. Hun som ikke har krav på engang å få vurdert sin arbeidsevne. Hun som er mer utsatt for vold og krenkeleser, potensielt fra folk hun stoler på og trenger støtte fra. Hun som må tåle et nedsettende språk om seg selv, som oftere behandles som en sak eller en diagnose enn som et menneske. Feministen var ærlig: «Jeg har aldri tenkt på det på denne måten.» Og hun er ikke alene. Det er slik folk flest, kvinner flest, snur seg vekk fra. Eller ikke får øye på. Fordi de usynlige murene som forteller at noen ikke er verd kampen, står i veien for utsikten.

Ableism is a feminist issue. Ingen stemme sier det bedre enn den som bærer virkeligheten på sine skuldre. Som den unge kvinnen Alice Hewitt roper ut på bloggen sin: Disabeled women and girls face more shit than you could ever know, and I need you to understand!

frauenrecht

Kaptein Sabeltann og Gabriellas Sång

Sitat

Stresset ligger i tjukke lag på meg. Har så dårlig tid! Jeg styrter fra jobben for å rekke det. Vet at hun venter, ser på klokka: – Kommer de ikke snart? Hun er helt spesiell. Frisk og sterk. Likevel: senest i dag hørte jeg statsministeren kalle sånne som henne – de som trenger tilrettelegging i skolen – for «de svakeste».

Selma og de andre helt spesielle elevene har forberedt seg godt til skoleavslutningen. Sammen med lærerne har de laget band. De inviterer til «På grensen til allsang». Den ene modige eleven etter den andre synger og spiller. Et repertoar bredere enn det du vanligvis finner på en ungdomsskole. Fra Fairytale, via Bakvendtland til Kaptein Sabeltann. Avgangseleven Liv synger sangen hun elsker over alle. Så har hun da også foreslått den til morgensamling hver dag i tre år: Jahn Teigens «Min første kjærlighet». Fremført med innlevelse og et mot større enn størst.

De superviktige regnearkene og powerpointpresentasjonene jeg forlot for en time siden, slipper taket. Det er jo her og nå kjernen i livet bretter seg ut. Livsutfoldelse! Ticsene tar pause hos trommisen. Den unge pianisten som nesten aldri fester blikket, spiller «Nå, akkurat nå» med stø hånd. Ikke noe sted er så mye mot, verdighet og samhold samlet på ett brett.

«På grensen til allsang» går mot slutten. Mange hender farer raskt over våte kinn hos publikum når de helt spesielle ungdommene stemmer i: «Du vet og jeg vet at en dag er det du som trenger en hjelpende hånd. Men nå er det jeg som trenger deg. Trenger at du smiler til meg. Da blir alt bra».

I det vi tror det hele er over, skjer det. Stillheten senker seg. Vakre Regine med den sarte, men sterke stemmen, gjør seg klar. Gitarist og pianist spiller opp: Gabriellas sång. Hun vet hva hun gjør, hva hun ber om. Hun synger sangen som handler om å få leve helt og fullt. Uansett. Og vite at hun er god nok:

Jag vill känna att jag lever

All den tid jag har

Ska jag leva som jag vill

Jag vill känna att jag lever

Veta att jag räcker till

2014-06-18 15.49.07-kopi

 

Les videre