Verdien av mangfold

De er der. Midt blant oss. Hvem er de – annerledesmenneskene? Det kommer an på øyet som ser. Jeg hørte en gang noen si at funksjonshemming oppstår i møtet med samfunnets krav og forventninger. Kan det være at barrierene lages av oss, samfunnet, deg og meg?

Innovasjon og bærekraft.  Har det verdi å ha dem i samfunnet vårt?  Et ensrettet syn på hva som er normalt, det produktive, kan på kort sikt virke kostnadseffektivt. Men ensretting er ikke bærekraftig på lengre sikt. Det fremtidsrettede og robuste samfunnet må finne løsninger på stadig nye utfordringer. Innovasjon krever at vi evner å tenke utenfor boksen, at vi orker å ta steget ut av den såkalte komfortsonen. At vi møter det fremmede med åpenhet og nysgjerrighet.

Mangfold gir bedre løsninger. Hva risikerer vi dersom vi anser menneskelig variasjon som en ulempe? Vi risikerer å bygge flere barrierer for stadig flere av oss. At normalt blir smalt. For ikke å snakke om kjedelig. Vi tar sjansen på at noen få kan finne løsninger på alt for alle. I samfunnet som spør seg hva vi skal leve av etter oljen, er dette verd å tenke over.

I all menneskelighet. Kan kontrastene i menneskelige egenskaper i seg selv ha betydning for vår samlede verdiskaping? Jeg tror det. Jeg tror på et samfunn som tar alle ressurser i bruk, uansett evne, og hvor menneskene deler ressursene sine med hverandre. Med ulike livserfaringer og forutsetninger møter vi ulike utfordringer. Bare ved å kjenne barrierene, kan vi i fellesskap bryte dem ned. Jeg ønsker meg at du ser på annerledesmenneskene slik du ser på deg selv og dine nærmeste. Som mennesker.

10000992_650029005074267_1265198530212134518_o

 

Ingen er alt alene

Vi feirer i dag: Grunnloven. Demokrati. Velferd for alle. Frihet og likeverd. Frihet til individuelle valg. Frihet til å bestemme. Til å inkludere. Til å vise vei. Ta ansvar. Frihet fra fattigdom og nød. Frihet fra frykt, vold og krenkelser. Frihet fra diskriminering og utestengelse.

Vi feirer likeverd og mangfold. Alle skal med. La det ikke være ønsketenkning. Frihet og likeverd for meg henger sammen med deg. Om min frihet krenker din, er vi ikke et samfunn av likeverdige. Vi står på hverandres skuldre, du og jeg. Hvordan vi møter «de andre» speiler oss, samfunnet. Sammen står vi på skuldrene til dem som gikk foran. De som kjempet for rett og frihet. Vi har mye å forvalte, du og jeg. Gratulerer med dagen!

205029_1327282837656_945070_n

Der heiaropene ikke høres

Denne våren har vi hørt mye om nettverk av kvinner som heier på hverandre. Noen kaller det raushet.

Selma hører ingen heiarop. Ikke på nettet og ikke i virkeligheten. Kanskje det er fordi hun er litt annerledes? Nettopp derfor kunne hun sannelig trenge et ”You go girl!”

Da Kathrine Aspaas’ ”Raushetens tid” kom i 2012, var jeg snar om å trykke den til mitt bryst. Endelig, tenkte jeg – som menneske, mor og leder – nå er det håp! Nå går vi inn i menneskesamfunnets tid, nå skal vi bygge et samfunn som rommer alle. Også min helt spesielle datter.

Foreløpig er den nye rausheten kanskje mer preik enn praksis? Det er kanskje heller ikke så vanskelig å være raus med ros overfor sine egne – de som ikke er så helt ulik en selv?

Utenfor nettverkene har ”Raushetens tid” imidlertid ikke rukket helt frem. I raushetens grenseland – i den delen av samfunnet hvor de mest sårbare av oss befinner seg, der hvor det ties om utestengelse og krenkelser, der er det trangt. Dit når ikke alle ordene om likeverd, respekt og raushet frem. Det får kanskje være grenser for mangfold?

Men rausheten er ikke forbeholdt nettverkene. Den er et medmenneske-ansvar. En verdi. Det er du og jeg som fyller ordene med mening og handling. Hvis vi velger det.