Dette er toppen, Erna. Av et isfjell.

Nå har også statsminister Erna Solberg rykket ut med sin støtte. Tydelig berørt var hun. Truffet i hjerteroten, sa hun og fortsatte: «Vi skal ha plass til mangfoldet i vårt samfunn. Til barn og voksne som har ulike funksjonshemminger. Vi skal ha rom for det». Hører jeg riktig? Sa hun mangfold? Inkludert mennesker som har en utviklingshemming? Endelig! (Dagsrevyen 9. juli 2015)

Caspers mor lot oss se de grelle hatytringene. Støtten kom deretter fra alle hold. Folket, med statsministeren i spissen, er rystet.

I motsetning til Erna er jeg hverken rystet eller overrasket. Dette er toppen av et isfjell. Toppen av det isfjellet hvor noen av de mest sårbare er drevet ut av mangfoldet.

«Hvordan kan du være glad i en som henne?» spurte en kollega meg. Vi snakket om datteren min. Kollegaen oppfattes generelt av andre hverken som slem eller uintelligent. Det hun gjør er faktisk vanligere enn vi liker å tro. Jeg har erfart det mange ganger selv. Hatbrevet vi har sett, tyter ut av foraktfulle holdninger i samfunnet vårt.

«Ikke sånt mangfold», sier han. En meget oppegående mann og jeg snakker om mangfold. Om at det lønner seg med forskjellighet. At samfunnet blir mer robust og innovativt av det. Når jeg spør hvor langt mangfoldet hans strekker seg, om det f.eks. også inkluderer mennesker med nedsatt funksjonsevne, ser han rart på meg: «Nei det er å strekke det for langt». Han sier det ikke for å såre eller krenke. Det er en helt vanlige måte å tenke på om mangfold i samfunnet vårt.

Takk, Erna. Jeg håper du og alle andre som sprer sin verbale støtte i sosiale medier mener det – og vet at mangfold er en verdi som må leves. Hver dag. Mens vi husker at de andre også er oss.

53748_10152154703581555_8755613132405343885_o

«It takas a village to raise a child» av Anja C. Solvik

I hjertet av mangfoldet

”Diversity matters” sier næringslivskonsulentene. ”Celebrate diversity” sier menneskeretts-organisasjonene. De har helt rett. Mangfold betyr noe! Men om det er dette mangfoldet som utspiller seg her de mener, er jeg mer usikker på.

Det er lørdag og midt i Oslo. De møtes på festival. Mangfoldsfestival. Eller Disimmilisfestival, som den egentlig heter. To spesielle ungdommer med drømmer, håp og helt vanlige behov: Å bli sett og å få være med.

Konformitetskravene er opphevet. Her er det ingen som måles eller veies. Kreativitet, sang, musikk, dans og mestring er det som teller her. Og alle får være med. Til og med jeg, som kanskje akkurat nå er strukket ut av skallet mitt, må gi etter. Jeg danser! På Rådhusplassen. Sammen med Selma og Helene. To spesielle jenter med store hjerter. I hjertet av mangfoldet.

Selma&Helene

Fra ungdommen

Han er bare 16 år. Med innlevelse, engasjement og ungdommelig indignasjon gjør han inntrykk. Han snakker til oss om hvor godt vi har det. Om hvor mange som er ofre for ulikhet, undertrykkelse og svik. Den unge gutten tar solidaritet på alvor. Han har sitt blikk på en større verden. Han er takknemlighet overfor de som gikk foran og som skapte verdier som det er opp til oss å forvalte. Tydelig, uten omsvøp, holder han sitt voksne publikum på bygdas torg i sin hule hånd. Bildene han maler for oss med ordene sine, handler om dem som ikke kan stå opp for seg selv, de som kjemper for sine barns framtid, som dør for friheten om så det gjelder. I håp om en bedre framtid.

Det er han, 16-åringen, som er den kloke og framsynte. Som formaner oss voksne til å flytte blikket opp og ut. I solidaritet og medmenneskelighet.

1. mai er en fin dag for å gå i seg selv. Enten du er tilhenger av arbeidernes frigjøringsdag eller ikke. Jeg skal bruke resten av dagen til å kjenne litt på skamrødmen etter å ha blitt lett irettesatt av unge Tobias. Det er håp, folkens. Det er håp.

Her er ditt vern mot vold,

her er ditt sverd:

troen på livet vårt,

menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,

søk det og dyrk det,

dø om du må – men:

øk det og styrk det!

 

(Fra Nordal Griegs «Til ungdommen»)

 

DSC_8653

 

 

Rosetoget kom aldri ned gata vår…

Han holder blikket mitt fast mens han stille forteller om livet med sønnen som har en utviklingshemming.

Gjennom arbeidet med boken Raushetens grenseland, møter jeg ham og andre som kan fortelle meg noe om hvordan det er å stå nær et utsatt og sårbart menneske. Mine egne erfaringer er bakteppet for møtet vårt. Etter at datteren min, Selma, ble syk og fikk en hjerneskade, har hun fått sin merkelapp: utviklingshemmet. Gjennom erfaringene med barnehagen som støter ut, skolen som ikke vil og et helsevesen som skyver henne fram og tilbake mellom seg, drives vi fra skanse til skanse sammen med barnet. Hun er blitt et problem, en samfunnsbyrde. Jeg er blitt den brysomme moren.

En kollega spør om jeg angrer. «Angrer på hva?» spør jeg. «Angrer du på at du fikk henne – et barn det er noe feil med. Klarer du å være glad i henne?» Kollegaen er ikke alene. Jeg har oppdaget et annet samfunn enn det jeg kjente fra før. Et samfunn som harselerer med sånne som Selma, som synes synd på eller snur seg helt vekk. I forakt, avsky eller mangel på interesse. Et samfunn som ikke ser datteren min som et menneske med ressurser, farger, empati og raushet. Der det er lov å bruke et nedsettende språk som reduserer mennesker til merkelappene vi har satt på dem: utviklingshemmet, handikappet, avviker, unormal, syndrom, skadet, syk.

Da fredsprisvinneren Aung San Suu Kyi en gang ble spurt om hvordan hun tenkte seg at verden ville være uten mennesker med funksjonshemminger, svarte hun: «I think it would be a less compassionate world. I think we do need people with certain difficulties in order to bring out the compassion in us. Because there is good in human nature.» Dette står i sterk kontrast til mye av det jeg etter hvert lærer om trakassering av mennesker som har en eller annen form for funksjonshemming. Det handler om vennegjengen som blir bedt om å forlate restauranten fordi hver av dem har en eller annen form for funksjonshemming. Det er foreldrene som får tilrop fra en tilfeldig forbipasserende om sin egen sønn: «Det er sånne som han som ødelegger samfunnets økonomi». Eller gutten som blir kastet av bussen og banket opp av en ungdomsgjeng fordi han sitter i rullestol. Hun som ikke får være med på klassetur, og han som ikke får slippe om bord i flyet. Fordi de har Downs syndrom. Det handler om hele spennet fra små fornærmelser via utestengelse til grov vold.

Erkjennelsen av at Selma hører til den mest utsatte og sårbare gruppen mennesker verden over, er skremmende. Jeg lærer at hærverk, trusler og vold forekommer oftere overfor mennesker med funksjonshemminger enn øvrig befolkning. Og kvinner som har en funksjonshemming er utsatt for seksuelle overgrep i større omfang enn andre kvinner.

Mye av det fortelles det aldri om. De som utsettes for det, kan kanskje ikke eller tør ikke, vet kanskje ikke hvordan, eller blir ikke trodd. Av og til kommer noen av historiene frem i små avisnotiser, men de når sjelden opp på forsidene. Er det fordi menneskene som utsettes er funksjonshemmet, at de ikke er som oss? Ikke viktige, ikke verdifulle nok?

Vold og krenkelser overfor mennesker som har en funksjonsnedsettelse viser de destruktive drivkreftene i samfunnet vårt. Noen vil si at det ikke er snakk om uvilje, men uvitenhet. At vi ikke har noe i mot folk som er annerledes, men at vi ikke vet bedre. Kan det være så enkelt som at folkeopplysningen ikke har nådd frem? Jeg tror ikke det. Like lite som at vi i vårt moderne samfunn kan forklare rasisme og homofobi med uvitenhet.

Forakten for funksjonshemmede har lange tradisjoner. Vi har blant annet sett det i eugenikken (arvehygiene) som startet som moderne helsepolitikk tidlig på 1900-tallet ut fra et ønske om å hemme videreføring av uønskede egenskaper. Tvangssterilisering ble raskt omfavnet som et helsepolitisk tiltak i 1930-årene, ikke bare i Tyskland under Hitlers regime, men også i land som USA og Norge. Debatten og metodene dreide seg særlig om tiltak for å begrense utbredelsen av «åndssvakhet» og «sinnssykdom». I våre dager pågår det også en eugenikk-debatt knyttet til bioteknologi og fosterdiagnostikk, og igjen er argumentet om barmhjertighet i bruk. Mange vil hindre at det fødes barn med funksjonshemminger, og argumentene seiler ofte under flagget «helseforebyggende tiltak». Spørsmål om hva som er forenelig med liv, hva som er et verdig liv, samt hvilke byrder vi som samfunn kan bære, økonomisk og ellers, kommer også opp. For meg er det store spørsmålet i denne debatten: Hvilket problem løser vi på vegne av samfunnet dersom vi tillater denne utviklingen i vårt samfunn?

I Norge har rundt 15 prosent av befolkningen en eller annen form for nedsatt funksjonsevne. La oss ta utgangspunkt i Barne- og familiedepartementets definisjonen av funksjonshemming: ”Når det foreligger et gap mellom individets forutsetninger og omgivelsenes utforming eller krav til funksjon”. Da forstår vi at svært mange av oss før eller siden kan oppleve å ikke være funksjonelle nok. «Den funksjonshemmede» minner oss således om at vi alle er sårbare. Kanskje er det vår frykt for denne sårbarheten som tyter ut gjennom våre foraktfulle holdninger?

Eller kanskje vi ikke vil se at mennesker som har en funksjonshemming er gjenstand for fiendtlighet – det stemmer jo ikke overens med hvordan vi sier at vi vil være som samfunn. Vi som gikk i rosetog for åpenhet, mangfold og raushet, vi som liker å smykke oss med at alle skal med. Generelt er levekår for mennesker med nedsatt funksjonsevne sjelden omtalt i media. Oppslag på en forside i riksavisene er sjelden vare. Og det blir sjeldnere og sjeldnere slik det blant annet fremkommer i forskningen til Grue og Vold: Stort felt, liten dekning (2014) om mediedekning av mennesker med nedsatt funksjonsevne. De fleste av oss har en lengsel etter å bli anerkjent for den vi er. God nok – uten å måtte være helt eller offer. Og omtale er viktig for å viske ut myter. Da er det synd at den lille oppmerksomheten som vies dette feltet oftest er rettet mot helten eller offeret.

Tradisjonelt har mennesker som har en funksjonshemming ofte blitt framstilt i mediene som ofre. Når det gjelder å fremme rettigheter, er det de personlige skjebnehistoriene som selger. Dessverre kan denne typen oppmerksomhet på offerrollen bidra til å øke avstanden mellom majoritet og minoritet. Da forsvinner budskapet om at mennesker med nedsatt funksjonsevne også har ressurser som er viktige i arbeids- og samfunnsliv. På den annen side har vi helterollen: Personen som mot alle odds når strabasiøse mål og tilsynelatende opphever betydningen av funksjonshemming. Realityprogrammer som «Ingen grenser» og «Grenseløs kjærlighet» er kanskje de mest kjente eksemplene. I tillegg til helt eller offer kommer den medieskapte sjikanen, ofte under dekke av at det er humor. Det finnes mange eksempler. Ett av dem kom i Nrks humorprogram Radioresepsjonen for litt siden. Et annet underliggende fenomen som ofte kommer til uttrykk i mediedekningen, er at mennesker som har en funksjonshemming koster penger. Slike tendenser er ikke enestående for funksjonshemmede. Vi har sett krav om innvandrerregnskap, og vi kjenner til eldre som gir uttrykk for at de lever for lenge.

I arbeidet med Raushetens grenseland har jeg samtalt med foreldre og andre nærstående til mennesker som har en eller annen form for nedsatt funksjonsevne. Jeg har sett stor kjærlighet og dyp avmakt, men også menneskelige ressurser, mestring og mot av format. Samtidig undres jeg over hvordan det er for dem som ikke har ressurser til å ta kampen? For kjempe må vi, det har vi erfart. Hvordan er det å ikke ha overskudd til å finne ut av rettighetene, trygle og be, til å søke og deretter klage på avslag? Hvordan er det for dem som bor langt unna tilbudene barna deres trenger? Hvordan klarer de utfordringen? Hvor raust opplever de at samfunnet er? Jeg vet ikke, men jeg håper at det ikke er så vanskelig som jeg tror.

Systemet er stort, oppstykket og ofte ugjennomtrengelig. Mot vår vilje blir vi tvunget til å være den vanskelige, enten det er i møtet med sykehuset, skolen eller NAV. Heldigvis finnes det det sjeldne enkeltmennesker i systemene. Den ene som ser etter løsninger mer enn problemer. Som orker å stå i det, kanskje alene mot systemet han eller hun selv er en del av. Disse medmenneskene i Selmas omgivelser trener inkluderingsmusklene sine og de bygger raushetskompetanse. De setter verdifulle spor i mellommenneskelige relasjoner og dermed i samfunnet rundt seg. Det er disse menneskene som blir tungen på vektskålen og avgjør om systemet fungerer eller ikke. De er neppe anerkjent i sine systemer for sin medmenneskelighet og raushet. Men min takknemlighet overfor dem er evig.

Det verste er ikke at barnet mitt har fått en utviklingshemming. Det er til å leve med. Det verste er alle fordommene rundt oss. Noen av fordommene kjenner jeg godt – jeg har hatt dem selv. Men gjennom Selma har jeg lært. Livet med henne er som å komme inn i et nytt rom. I dette rommet er det et vindu med en annen utsikt enn jeg har sett før, hvor jeg får glimt av en større verden. En verden av det usynlige. De andre. Som et speil viser hun meg at «de andre» også er oss. Jeg er takknemlig for denne innsikten. Den har endret meg og mitt syn på mennesker. Og på livet.

Men sorgen er der. Når jeg ser for meg hvordan det kunne vært. Venninnegjengen, den første forelskelsen. Kjærlighetssorgen etterfulgt av nytt mot og framtidsutsikter. Men vemodet og sorgen er min – ikke hennes. Jeg er ikke et offer, og det valget tar jeg hver eneste dag.

Når vi kollektivt tar til gatene for et bedre samfunn, i rosetog og fakkeltog, er det empati, omsorg, raushet og åpenhet vi roper på. Vi mobiliserer i sosiale medier og snakker engasjert om inkludering og mangfold. «Alle har et ansvar!» roper vi ut over gater, aviser, Facebook og Twitter. Kanskje er denne formen for mobilisering bra – det vil vise seg. En vakker dag – når folk ser mer enn diagnosen din. Når saksbehandlerne ser deg som et menneske. Når du føler deg trygg i et hjem som er ditt. Når du får delta i samfunnet og bidra med dine ressurser. En vakker dag blir kanskje prat til praksis. Den dagen kommer rosetoget ned gata der «de andre» bor.

DSC_0005color

 

Skrevet av Kristin Molvik Botnmark, forfatter av boken Raushetens grenseland «Alle skal med»? Publisert som essay i Dagbladet 3. januar 2015

Fra vugge til grav

 

Gå mot det ukjente

fravrist det svar

Han var en sånn mann, faren min. Søringen som var utrettelig på jakt etter nye svar, bedre løsninger. Kanskje ikke så mye for familien som for folket der nord. For mange et respektert forbilde. For andre kontroversiell og kompromissløs inntil det plagsomme. Men det blir veier og idrettshaller av sånt. Det skal han ha for. Velferd for alle var hans engasjement, de aller mest trengende aller mest. Mitt annerledesbarn ble en personlig hjertesak. Betydningen av omsorg, likeverd, tilhørighet – i skole-, arbeids- og fritidsliv – kom nærmere. Omsorgsevnen ble mer synlig da han ble bestefar.

Edelt er mennesket,

jorden er rik!

Finnes her nød og sult

skyldes det svik

Helt plutselig døde han for få dager siden. Uten forvarsel, nylig gått av med pensjon. Fortsatt virksom i politikk og næringsliv, styre og stell. Opprørt over situasjonen for syriske flyktninger og vår manglende evne til hjerterom og husrom. Takknemlig for alle livets gleder.Blomst pappa

Skaper vi menneskeverd

skaper vi fred

Livet er skjørt. Fra vugge til grav vet vi ikke hva morgendagen bringer. Så sitter jeg her og nynner på sanger som snart skal synges. Mens jeg takknemlig vugger neste generasjon i mine armer. Sorg og glede hånd i hånd.

Vi vil ta vare på

skjønnheten, varmen

som om vi bar et barn

varsomt på armen

Barnet 1

Sitater fra Til ungdommen av Nordahl Grieg

Gaven og gleden

Utilstrekkeligheten ligger og lurer. Jeg fikk det ikke helt til i år, heller. Ikke julekort, julevask, stilfull pynting og stålkontroll. Jeg ser glansbildene flomme over på sosiale medier, i vindusutstillingene, rundt lunsjbordene og i postkassen. Familie og venner beretter om glade, vakre og veldig flinke barn. Skoleavslutninger og pepperkakeverksted. Det er ikke måte på hva alle får til.

Et blaff av misunnelse og sårhet stikker i meg. Men når alt kommer til alt, er takknemligheten større enn utilstrekkeligheten. Selma og hennes barnlige forventning minner oss på hva det handler om. «Hva gleder du deg mest til i julen?» spør jeg. «Jeg gleder meg mest til å gi bort gavene jeg har laget». 15-åringen har alt lagt dem pent innpakket under treet. Alt fra dorulldekorasjoner og påmalte syltetøyglass. Til oss. Familien hennes, som hun elsker uavkortet.

Noen ønsker seg snille barn, andre ønsker seg Iphone. Og mere til. For noen år siden ønsket Selma seg mest av alt en venn. Hun hadde ingen. Nå har hun en. Jeg ønsker meg ro. Til å være. Ro til å sitte tett inntil og kjenne på takknemligheten. Over den gaven annerledesbarnet er. Over den ene vennen hennes. Kjenne på takknemligheten over at hun viser oss veien til gleden og hva julen egentlig handler om.

Gledelig jul!IMG_0390

Du skal ikke tåle

La gå, da – vi får snakke litt om det i år også. Som seg hør og bør når det er merkedager. Festtaler, fagre ord.  I dag, på FN-dagen for personer med nedsatt funksjonsevne, strekker media seg litt lengre enn ellers. I dag slipper de mest marginaliserte gjennom lydmuren. I dag nakker vi om «de funksjonshemmede».

FN regner at rundt 15 % av verdens befolkning har nedsatt funksjonsevne. Her finnes de aller mest sårbare og utsatte menneskene i verden. De fattigste blant fattige. De marginaliserte blant marginaliserte.

Gjelder ikke her hjemme, sier du? I ett av verdens rikeste land. Landet hvor vi snakker og snakker om raushet, åpenhet og mangfold.  Vi tenker kanskje ikke så ofte over det, men også i Norge har om lag en sjettedel av befolkningen en eller annen form for nedsatt funksjonsevne. Landets største minoritet. Marginaliseringen finnes her også.

Også her hjemme utsettes mennesker som er funksjonshindret oftere for hærverk, trusler og vold enn andre. Kvinner som har en funksjonsnedsettelse er utsatt for seksuelle overgrep i større omfang enn andre kvinner. Utestengelse, vold og krenkelser skjer  på alle arenaer. Hjemme, i bofellesskapene, i institusjonene og på arbeidsplassene. I det offentlige rom.

Mye av det hører vi aldri om. De som utsettes for det kan kanskje ikke eller tør ikke fortelle, vet kanskje ikke hvordan, eller blir ikke trodd. Av og til kommer noen av historiene frem i små avisnotiser, men de når sjelden opp på forsidene. Media tenner ikke på dette. Er det fordi menneskene som utsettes er funksjonshemmet, at de ikke er som oss? Ikke viktige, ikke verdifulle nok? Jeg tenker at om noen av historiene hadde skjedd med såkalt «vanlige» mennesker, hadde vi sett det på førstesidene.

De andre er oss. Deres historier kaster lys over samfunnet vårt og hvordan vi egentlig forvalter menneskeverdet. Vi er ikke bedre enn vår vilje til å se – og se én gang til. Vi er ikke bedre enn vår evne og vilje til å ta i det – la ord følges av handling. Nettopp på denne merkedagen et er fristende å minne om frasen fra det høyst korrigerende diktet av Arnulf Øverland:

«Du skal ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer deg selv»
AdobePhotoshopExpress_2014_09_11_22:58:27

 

 

 

 

Mobbere og tause vitner

Hun sto bundet til et tre. Jeg var ni år, hun ett år yngre. Vi var begge på vei hjem fra skolen.

Noen av de store guttene hadde bundet henne fast i det store treet i en av villahagene like ved skolen. Rundt henne sto et tyvetalls elever fra skolen vår i den lille nordlandsbyen. ”Pesshysa, pesshysa” ropte de. Det luktet visstnok tiss av henne. Noen tok til steiner og kastet på henne. Jeg var livredd de større guttene og de tøffe jentene. Noen av dem gikk i klassen min. Jeg holdt pusten. Prøvde å gjøre meg usynlig. Livredd for å bli det neste offeret. I det jeg listet meg forbi opptrinnet, fant hun blikket mitt. Holdt det fast. Bedende: ”Gjør noe, da!” Jeg stoppet så vidt opp, gjengjeldte så vidt blikkontakten, men snudde meg deretter vekk. Og gikk. Med bankende hjerte gikk jeg det forteste jeg kunne. Vekk fra de slemme som jeg var så redd for. Bort fra henne som jeg visste at jeg skulle hjulpet. Jeg kunne ha prøvd å stoppe dem. Eller kanskje ikke, de var for mange. Men jeg kunne ha løpt tilbake til skolen og hentet en eller flere voksne. Men jeg gjorde det ikke.

Da jeg kom hjem sa jeg ingenting. Var fortsatt livredd. Redd for å få kjeft og for å ikke bli forstått. Tung av skam, var jeg.

Dagen etter får jeg beskjed av læreren min om å møte på rektors kontor. Mobbeaksjonen dagen før har kommet ham for øret. Offeret er avhørt og har fortalt hvem som ledet an i mobbingen. Han ser strengt på meg: ”Dette hadde jeg ikke trodd om deg, Kristin.” Jeg er lamslått, hjertet hamrer i brystet. Forstår ikke hva han sier. Jeg har jo ikke gjort noe! Jeg tar gråtkvalt til motmæle: ”Men…” Rektor står på sitt: ”Hun sier var deg. Men hvis ikke det var deg, hvem var det så?” Jeg blir svar skyldig. Vet hva som skjer om jeg forteller. Da er det snart jeg som står der. Bundet til et tre.

I dag vet jeg at de voksne visste. Det var små forhold i den lille byen. Familien hennes var innflyttere, hadde dårlig råd og kanskje kunne omsorgen i heimen vært bedre. Men ingen ville blande seg i andres saker. Kanskje hadde plageåndene hørt samtalen om ”de andre”, ”de som ikke er som oss” ved middagsbordet hjemme. Kanskje registrerte plageåndene den manglende korrigeringen fra de som kanskje ville, men som ikke turte. Eller som ikke brydde seg. Mobben hadde fritt leide.

”Samfunnet har skylda”. Mens jeg sitter og skriver dette, pågår den så langt siste av mange debatter om mobbing. Vi er rystet over forferdelige historier lest, hørt og delt over alle medieflater som tenkes kan. Vi deler og mener. Gråter og synes synd på. Med rette. Vi peker, også med rette, på brist i rutiner, systemer som svikter. Og så er vi unisont enige: ”Nå må samfunnet ta seg sammen.”

Samfunnet, det er meg og deg, det. Det er vi som skaper ringer i vannet og setter spor i menneskene rundt oss. På godt, men også på vondt. Når vi snakker sammen rundt middagsbordet. Når vi glaner på han som sitter i rullestol eller hun som er kortvokst. Og tenker: ”Takk og lov at det ikke er meg eller en av mine”. Når vi ikke vil ansette han som har autisme eller hun som har psykiske helseutfordringer. Det er oss. Deg og meg. Når vi inviterer til fellesskap, men lar noen stå utenfor. Når vi går forbi, uten å si ifra eller hjelpe. Kanskje fordi den som trenger oss er en vi ikke kjenner. Det er oss. Deg og meg. Det er vi som ikke tør å stille oss sårbar overfor andre inntil det svir litt i inkluderingsmuskelen. Vi er de skinn-rause som snakker i vei om raushet. Uten å leve den.

Da jeg er midt i tjueårene er jeg som snarest innom hjemplassen og får høre at hun har gjort slutt på livet. Det lille samfunnet er rystet. Menneskene i den lille byen snakker om ”hvordan samfunnet vårt har blitt”. Sier at de ikke forstår. Men innerste inne i menneskene i den lille byen, forstår de likevel: ”Det er vi, det er oss – det er jeg – som er samfunnet”. Men så blir det stille.

Siden den tunge høstdagen – det året jeg var ni år, har dette fulgt meg: Skammen. Over det jeg ikke gjorde.

Dråpe

Å komme hjem

Allerede før jeg begynte på skolen var jeg oppmerksom på henne. Hun bodde i etasjen under oss i blokka vi bodde i da jeg var liten. Jeg var en aktiv unge og når jeg løp eller hoppet tau inne midt i middagshviletiden, dunket hun med kosteskaftet i taket: Vær stille! Hun var kjent i den lille byen som en streng dame. Da jeg begynte på skolen var hun den den strenge læreren. Tidvis var jeg sant og si ganske redd henne også.

40 år senere besøker jeg hjembyen i Lofoten og bokhandelen der for å presentere Raushetens grenseland. Å snakke om det sårbare i livet, her i byen der jeg vokste opp, er skumlere enn noe annet sted. Jeg er nervøs. Tenk om det ikke kommer noen?

Så kommer de. Nye ansikter og noen jeg drar kjensel på. Unge og gamle. Jeg ser lærere jeg hadde på skolen. Rektoren fra barne- og ungdomsskolen ønsker meg velkommen. Jeg retter ryggen, respekten sitter i.

Hjembyen min tar godt imot bokas budskap og jeg er lettet. Det er som å bestå den viktigste prøven. Så kommer tid for signering. Jeg sitter ved et bord midt i hjemstedets bokhandel som er full av folk. Og så kommer de. En etter en. Med en bok som skal signeres. Og med en historie å dele. Selverfart om annerledeshet eller utenforskap. Om et barn, et barnebarn, en mor eller en onkel.

Plutselig er hun der. Drar en stol inntil bordet. Setter fra seg krykkene. Ser lenge på meg. Den gamle ærefrykten napper i meg. Jeg svelger og fester blikket i hennes. Så ser jeg tårene. Den før så strenge stemmen er myk og stille når den forteller. Om oppveksten med en spesiell bror. For lenge, lenge siden – da hun bar ham på ryggen. Nå bærer hun historien om ham til Raushetens grenseland.

1549416_494992727284794_2043442042_n

Takk for RAUSHETSKOMPETANSE!

«Noen av fremtidens ledere kommer fra klasse 7c. Fordi de har raushetskompetanse». Sitatet er hentet fra boken Raushetens grenseland som deler den lille fortellingen om hva som kan utspille seg i et klassefelleskap på en barneskole som som virkelig vil inkludering og mangfold. Her omfavnes og inkluderes medelever som har ulike spesielle behov. I dette klasserommet utvikles empati, toleranse og omtanke. Her trenes inkluderingsmuskulatur og ungene utvikler egenskaper og kompetanse som mange er enige om at samfunnet trenger mer av.

I skrivende stund er det gått en uke siden boken Raushetens grenseland, «babyen» min, ble lansert i Litteraturhuset i Oslo. En travel uke fylt av hverdager med jobb og logistikk. Akkurat som vanlig.

Innimellom skjer det noe som henter frem den energien som dette bokprosjektet hviler på. Slik som her om kvelden da jeg fikk en mail fra en person jeg ikke vet hvem er, aldri har hørt om eller møtt. Hun forteller meg at boken har betydd mye for henne, at hun opplever felleskap i fortellingene og henter styrke fra dem. Og så takker hun: «Takk for RAUSHETSKOMPETANSE», sier hun. Tenk at ‘raushetskompetanse’ gir mening og lever videre, ut over historiene som deles i boken.

I det jeg leser denne ene tilbakemeldingen vet jeg at alt arbeidet, tvilen og sårbarheten var verdt det. Det er jeg som skal takke!

AdobePhotoshopExpress_2014_09_11_22:58:27